Våkner du noen ganger opp ser deg selv i speilet og tenker;” Hvis bare jeg hadde..?” Føler du ofte ting blir brukt mot deg, ikke bare av de rundt deg, men deg selv?
Jeg begynte tidlig iår å se på en serie på tv Norge -”En ny start” , jeg følte at jeg hadde mye å lære og kjenne meg igjen i. Og det hadde jeg. Når jeg vokste opp hadde jeg komplekser med at jeg var tynn og hadde fregner, jeg gråt mye over mitt eget utseende selv om mine foreldre hele tiden fortalte meg hvor vakker jeg var. Jeg hatet å gå i stramme bukser, ikke den minste buksen satt stramt nok. Når jeg begynte på ungdomskolen begynte jeg å spise ekstra måltider for å legge på meg, men dette til iNGEN nytte. Jeg husker folk stirret, jeg følte ihvertfall at de stirret… Jeg var usikker og redd, redd for å alltid se så “stygg” ut. Jeg syens jeg var “stygg” eller -mindre pen, jeg hatet mitt eget utseende og gjemte meg gjerne bak en liksom “tøff” personlighet. Når jeg kom i puberteten forandret kroppen min seg og jeg ble rask mye mer avslappet til det å være tynn, likevel var jeg ikke fornøyd med mitt eget utseende. Det skulle gå år, MANGE år. Og tiden gjør deg til den du er og blir…
Jeg blir alltid veldig sårbar, rørt og følelsesladet når jeg hører andre fortelle sine historier. Jeg føler det er så mange, veldig mange som tenker å føler akkurat det samme som meg. Det at vi er bra nok er så vansklig å si, ihvertfall til seg selv. Jeg ble tidlig gravid, 17 år og før jeg rakk å fylle 20 år var jeg tobarnsmor.Det skjedde MYE med kroppen min, mer enn jeg selv hadde trodd. Rollen jeg har fått som mor krever at jeg er sikker, har riktige verdier og vet å elske meg selv for nettopp den JEG er. Det er ihvertfall de verdiene jeg vil at mine barn skal ha og som et forbilde for dem ønsker jeg at de skal se at jeg trives med meg selv. Jeg lyver ikke hvis jeg sier at det har vært tøft, veldig vansklig og noen ganger nesten UMULIG.. Jeg har alltid klart å finne ett eller annet å sette fingeren min på. Når jeg for snart 4 år siden begynte å blogge måtte jeg slette bloggen min MANGE ganger, nettopp fordi jeg ikke var sterk nok til å lese stygge og vonde kommentarer om meg selv og mitt kjæreste. Jeg var så usikker på meg selv at det å bli sparket mens jeg lå nede ikke var til noen nytte, det gikk i perioder så kom det tilbake igjen når begeret rant over. Å bli mobbet i barneårene er ikke bra heller ikke i ungdommen, magen kniper seg og man lager seg et skall for å skjule sitt virkelige jeg. Å mobbe er veldig stygt, jeg har ikke respkt for det. Det har tatt meg MANGE år ,over 20 år før jeg klarte å si at jeg er bra nok som jeg er. Jeg vil nok alltid ha ett eller annet jeg kunne gjort om på, men nå er jeg blitt så “voksen” at jeg faktisk er glad i meg selv og aksepterer meg selv.
Innom bloggen min klikker det seg inn mange 1000 i døgnet, jeg er sikker på at over halvparten har slitt eller sliter med sitt eget utseende. Jeg vet jeg har de som titter innom her for å lage seg opp et bilde av meg, et bilde de hater så veldig at de er i stand til å skrive det styggeste de klarer om meg. Gudene skal vite hvor mye stygt jeg leser om meg selv i løpet av en uke. Jeg får høre alt fra hvor mindre pen jeg er,kunstig, at jeg er en dårlig mor, at jeg ikke har fått til noe siden jeg ikke har utdanning. jeg får høre hvor matralistisk jeg er, hvor gal jeg må være og for å toppe tårnet av elendighet smeller mange på noen gloser om hvilken oprasjoner jeg har tatt til hvilken bilder jeg har redigert verst og diskuterer mitt utseende som en sprettball side om side med artikler om barnebleier,sminketesting og babymagen uke for uke…….. Hadde jeg hørt og lest dette for noen år siden hadde jeg satt meg på bakbeina, slettet bloggen, kommet med MANGE unnskyldninger og forklaringer på meg og mitt liv. Idag tenker jeg , hvorfor ? Hvorfor skal jeg stå i skuddlinjen å ta imot for å så måtte beskytte meg. ? Jeg har kanskje blitt for “gammel” eller så er det mulig jeg har blitt så hardhudet at det aller meste preller av meg så sant det ikke dreier seg om meg, men heller om meningene andre kan lage seg opp om meg. Jeg har ingen utdanning hvor jeg har lært av de som “oppfant” kruttet før meg, men jeg lidenskaplig opptatt av min egen jobb, jobber hardt og har bygd meg opp stein for stein. Vil andre tro at jeg selv lever på en rosa sky og har en far som ikke eier forentingssans så han bare spytter penger i glasset mitt for at jeg kan leke flott tro det. Vil noen tro at jeg er fin på det og ikke har de rette verdiene i livet tro det, vil folk snakke om mitt forhold til min mann å få seg et sommervikariat i se og hør gjøre det og om noen føler det å være slem mot meg hjelper dem. Jeg er uansett hvordan man vrir og vender på det, den personen som må leve resten av livet mitt med meg selv og etter over 24 år nå kan jeg for første gang si – jeg ville aldri levd livet til noen andre enn akkurat meg selv, som akkurat den personen jeg er.
Jeg har skrivefeil på bloggen, sier mye rart, jeg elsker interiør, brenner for barna mine , jeg har fregner, har spiss nese, brunt hår,silikonpupper, legger ut bilder av hjemmet mitt, liker det jeg driver med og elsker å kjøre LANGE koseturer med mann og barn en søndags ettermiddag hvis vi kan det, men vet dere -Jeg er faktisk stolt og veldig glad i meg selv for akkurat dette er MEG! Ei jente med et STORT sug på livet og det jeg klarer å få til med meg selv og de jeg har rundt meg!
Continue reading →
